Jeg får så mange inntrykk i hodet hele tiden at det som skjedde i forrige uke allerede nesten har forsvunnet fra hukommelsen. Jeg har lyst til å skrive om flyttingen nå, men det virker allerede så langt unna. Nederland i seg selv virker på samme tid veldig langt borte og veldig nært. Jeg har reist derfra, men ikke helt landet her ennå. Jeg er så takknemlig for de fantastiske årene våre i Zuidbuurt. Jeg trivdes virkelig på det vakreste stedet i Randstad. Takknemlig også for alle menneskene, for alle vennene. Så mye hjelp vi fikk, så mange fantastiske samtaler vi hadde. Det viser hvor mye jeg legger bak meg. Tør jeg virkelig dette spranget i troen? Et land uten venner, et språk jeg ennå ikke behersker så godt, en kultur som er fremmed for meg, arbeid jeg fortsatt må lære meg og usikkerhet om vi vil klare å etablere en vellykket bedrift som vil generere nok inntekter til dette svært dyre landet.

Det er så mye som kommer mot deg, men det er også så mye vi har fått til. De første båtene er på vannet, og den første fisketuren er gjennomført. Ingen fisk er kanskje fanget ennå, men i skrivende stund gjør Den det andre forsøket. Den skal nok komme. Huset begynner så smått å bli vårt hjem, med våre ting og vår atmosfære. Den store lastebilen er ennå ikke kommet, men grunnlaget er lagt. Kattene begynner forsiktig å venne seg til det, selv om den tøffe katten min ikke tør å gå ut ennå. Han må også lære seg å passe seg for den store faren fra oven; havørnen. De tar til og med unger, så den store røde hankatten min er ikke trygg.

Det haster med å gjøre noe med annonseringen. Mai og juni er fortsatt altfor tomme. Jeg ser allerede nå at det kommer til å bli veldig vakkert på den tiden; Norge i vårprakt. Været er også en vanvittig opplevelse. Feiret nettopp påske med våre nye naboer, også med de forrige eierne. Svetter i solskinnet, med snødekte fjell og enger rundt deg. Vakre mennesker og fantastisk utsikt. Fikk tilbud om et stort lass med geitemøkk til min kommende grønnsakshage og en smågris til eget kjøtt. Vanskelig, synes jeg. Hykleren i meg foretrekker å kjøpe kjøtt fra supermarkedet. Det gir dyrene et bedre (om enn fortsatt kort) liv enn fabrikkoppdrett. Det er mer ekte, mer rent, men også tøffere. Jeg vet ennå ikke om jeg har dette i meg. Naboen min sier at hvis det ikke gjør deg noe, er det noe galt med deg. Likevel gjør hun det. Hun vil i stor grad være selvforsynt. Hun underviser på landbruksskole og prøver å lære unge mennesker viktigheten av sunn jord og naturens egen kraft i en sunn vekstprosess. Ifølge min nye nabo synes de fleste at det er et kjedelig tema. Men hos mange planter hun et frø som forhåpentligvis vil modnes med tiden når jorden er moden.

Ja, tilbake til flyttingen. Uten hjelp hadde vi aldri klart det. For en oppgave og for noen valg. Det var en prosess på flere måneder med å ta farvel. Å sortere ut ting og selge eller gi bort. Og likevel var det så mye som ikke kunne bli med oss. Og det er så mye her også. Samtidig er vi på jakt etter et enklere liv med færre ting.

Jeg har blitt kalt en horder, noe jeg synes er ganske irriterende for å være ærlig. Hans, den gamle eieren, hadde også mange ting som vi nå eier. Han er mye flinkere enn meg til å se på ting. Han ser ikke skrot, han ser muligheter. Muligheter som han vet hvordan han skal forme på en kreativ måte. Han er opprinnelig møbelsnekker og kan lære oss mye. Hans måte å se og tenke på er virkelig inspirerende. Han gjenbruker så mye på måter jeg aldri hadde tenkt på. De fleste kjøper alt ferdig i butikken. Jeg elsker å lage ting selv, dyrke ting selv og finne opp ting selv. Og til det kan man bruke mye som andre ser på som søppel eller unødvendig. For meg representerer det en annen måte å leve på som jeg synes er fantastisk inspirerende og energigivende. Selv om det også skremmer meg og kan gå meg på nervene, for har vi alle kunnskapene og ferdighetene som skal til for å lykkes? Klarer vi å skape orden i tingene rundt oss? Naboen bygger sin egen stall. Vi har to falleferdige hus her som byr på muligheter. Det er enormt spennende og utfordrende.

Å flytte handler mye om å ta farvel. Det var veldig vanskelig for meg å ta farvel med Yvonne. Vi kan fortsatt snakke sammen, men det er ikke som en ordentlig samtale. Å kjøre fra mitt kjære hus og min kjære hage (og hønsene) klokken fem om morgenen var ingen dans på roser. De første timene med mjauende katter, en sint Thijs og trang mage var ikke enkle. Etter hvert kom eventyrlysten tilbake. Reisen var ikke enkel, men den var en spesiell opplevelse. Like over grensen til Tyskland stanset Politzei igjen. Jeg sverger på at de har noe imot hvite varebiler. Vi var overbelastet igjen, men heldigvis ikke så mye at vi kunne fortsette. Flaks, for jeg hadde allerede måttet kvitte meg med en masse ting som ikke ville fått plass i varebilen, så det var bare de mest verdifulle tingene som var i varebilen. Underveis sjekket vi nervøst om det var politi, trafikkork eller merkelig skrangling i bussen. Likevel gikk reisen problemfritt videre til Hirtshals på spissen av Danmark. Spist og maset i køen til båten. Overfart til Norge midt på natten. Under skiltet med soveforbud tok vi likevel en lur. Til og med Thijs, som absolutt ikke hadde tenkt å gjøre det, tok seg en døsig lur. Marijn, derimot, sov stille og rolig. Etter å ha sett seg rundt i butikken, selvfølgelig.

Av båten klokken tre og gjennom tollen. Heldigvis var kjæledyrene ikke noe problem i det hele tatt. For å registrere campingvognen sto jeg alene blant 30 lastebilsjåfører. Jeg følte meg litt utenfor.

Etter fire på veien gjennom et snødekt og frostet Norge. Kilometervis med frosne fossefall. Den vakreste soloppgang og istapper på kranen. En campingvogn som er så full at man faktisk ikke kan gjøre noe i den. Der kattene slippes ut for å tisse og jeg prøver å lage noe å spise mens jeg ikke når noe, det kommer ikke vann ut av kranen (fordi den er frossen) og fingrene er stive. Litt av en overgang etter våren i Nederland, som er favorittsesongen min. Det er åpenbart ingen god idé å sammenligne, men å være åpen for prakten rundt meg.

Stor beundring for Den, som kjørte hele strekningen uten nevneverdig søvn eller pause. Like før vi svingte inn på veien til fjells, begynte det å snø. I denne perioden med kraftig snøfall kan vi ikke ta campingvognen gjennom fjellene. Den tungt lastede varebilen er ikke sterk nok til det. Og det var heller ingen god idé å la den stå igjen et sted for å bli hentet senere. Heldigvis sluttet det snart å snø, og turen over passet gikk greit. Vi snakket litt tull til Den for å holde ham våken. Jeg kunne ikke lukke øynene et øyeblikk for den lyse, hvite snøen, for da ville jeg sovne med en gang. Helt til vi nesten nådde Andelsnas. Der er det så vakkert at man våkner av det. Etter Andelsnas går den siste strekningen langs fjorden til Rekdal. Der ble vi møtt med skilt med teksten "Velkommen hjem pa Rekdal". Så utrolig søtt. Og så utrolig glade for å være der. Det føles kanskje ikke som hjemme ennå, men det føles utrolig godt her. Det er så vakkert og så annerledes her. Jeg lurer på hva denne turen vil bringe oss videre, men jeg gleder meg!

nb_NONB